partene i arbeidslivet har blitt enige om en månedlig minstelønn for alle sektorer som skal gjennomføres nasjonalt innen 2020. Den føderale regjeringen ba dem om å forhandle om dette tidlig i 2017, og advarte dem om at det ville lovgjøre for en minimumslønn hvis partene i arbeidslivet ikke kunne finne en løsning.
- Østerriksk Fagforeningsforbund (Ö);
- Arbeidskammer (AK);
- Føderalt Økonomisk Kammer (WKÖ);
- Østerriksk Jordbrukskammer (LKÖ).
dette fastsatte deres generelle avtale om gjennomføring av en månedlig minstelønn på €1500. Den nye minstelønnen skal gjennomføres via sektorelle tariffavtaler (som finner sted året rundt) innen 2020 (i alle de sektorer hvor minstelønnen for tiden er lavere). Satsen er allerede implementert i flere sektorer i årets vår kollektive forhandlingsrunder. I andre sektorer ble det inngått avtaler om gradvis gjennomføring innen 2020.
hver sektor har sin egen tidslinje. I tekstilindustrien skal for eksempel de laveste månedlige inntektene økes til €1500 (fra deres nåværende nivå på €1325) innen 1.desember 2018; i hotell-og restaurantbransjen vil økningen være fra €1420 til €1500 Innen Mai 2018, og for frisørbransjen til €1500 innen April 2019.
i 2020 vil det bli en evaluering for å se hvilke sektorer som har nådd minstelønn og om støttende rammebetingelser ville være nødvendig for de som ikke har det. For tiden tjener rundt 300 000 ansatte som er dekket av en tariffavtale mindre enn €1500 per måned. Halvparten av dem er ansatt i hotell-og restaurantbransjen (34%) og i handelssektoren (15%).
Forhandlinger om arbeidstidsfleksibilitet mislykkes
partene i arbeidslivet kunne ikke bli enige om arbeidstidsfleksibilitet, selv om de hadde vært ‘svært nær’ til en avtale. Arbeidssiden ville ha samtykket til arbeidsgivernes anmodning om en maksimal daglig arbeidstid på 12 timer-men bare dersom den samlede arbeidstiden skulle senkes. Videre forhandlinger om dette emnet ser imidlertid sikkert ut i de kommende ukene og månedene, selv om det ikke er avtalt noen konkret tidsplan.
partenes motivasjon til å komme til enighet om arbeidstidsfleksibilitet kan ha vært noe begrenset av politiske forhold – for eksempel krisen i den føderale koalisjonsregjeringen, med de facto kansellering av samarbeidet etter at Østerrikes Visekansler Reinhold Mitterlehner i Mai gikk av som leder av det konservative Folkepartiet (Ö). Et valg har blitt kalt og skal holdes på 15 oktober.
Reaksjoner på avtalen
Begge sider av forhandlingsarbeidspartnerne var glade For å ha kommet til enighet om en tverrsektoriell minstelønn, og understreket at dette ville vise (etter kritikk av arbeidslivspartnernes rolle fra ulike sider) hvor godt Det Østerrikske sosiale partnerskapet fungerer. Fordi en avtale ble nådd, ville det ikke være behov for lovgivningsmessige tiltak. Partene i arbeidslivet har alltid vært ansvarlige for å bli enige om arbeidstid og lønnspolitikk, så det var viktig for dem å hindre at regjeringen utførte sin trussel om å gripe inn.
Christoph Leitl, President I WKÖ, hadde sagt at en pragmatisk løsning kunne nås, og at han var fornøyd med at tidsrammen for 2020 var forhandlet, for ikke å legge for mye stress på sektorer som ville ha funnet de store inntektsøkningene over en kortere tidsperiode diffficult.
Rudolf Kaske, President I AK, Og Erich Foglar, President I ÖGB, var også fornøyd med avtalen. Kaske understreket at lønnspolitikken bør forbli innenfor partene i arbeidslivet, og AT AK mål om en minstelønn på €1700 ikke bør settes på sidelinjen. Mr Foglar anser avtalen for å være betydelig og sektor løsning som den foretrukne en; etter hans mening, kollektivt avtalt minstelønn bør i alle fall foretrekkes over lovbestemte seg.
Presidenten I LKÖ, Hermann Schultes, som også var involvert i forhandlingene om sosial partner, var imidlertid mindre entusiastisk, og sa at den nye minimumslønnen ville være en utfordring for landbrukssektoren.
Christian Knill, Leder Av Østerrikes største industrisektorielle forening, Sammenslutning Av Metallbearbeiding Industries (FMMI) (en subsektoriell sammenslutning AV WKÖ), har vist uenighet om at ingen løsning på arbeidstid ble funnet. Kari Kapsch, President I Federation Of Austrian Industries (IV), en frivillig arbeidsgiverforening, kalte utfallet av forhandlingene ‘uheldig’, og sa at det var uforståelig at det var en ensidig avtale om minstelønn, som han hevdet ville koste Østerriksk virksomhet opp til €900 millioner, uten at partene i arbeidslivet også fant en moderne og rettferdig regulering på arbeidstiden.
Østerrikes Forbundskansler Christian Kern fra Det Sosialdemokratiske Partiet (SPÖ) har imidlertid vist støtte til partene i arbeidslivet. Han takket dem for deres engasjement for den nasjonale gjennomføringen av den månedlige minimumslønnen på €1,500. Økonomiminister Harald Mahrer, medlem av Ö, beklaget at ingen løsning var funnet og understreket at temaet skulle lede agendaen til den neste føderale regjeringen. Birgit Schatz, de ansattes talsperson For opposisjonspartiet De grønne (Die Grü), erkjente at avtalen bringer noe forbedring, men påpekte likevel at utfallet fortsatt er langt fra lavlønnsgrensen på om lag brutto 10 per time.
Makroøkonomiske effekter
ifølge en nylig sitert, men ennå ikke publisert, studie av Austrian Institute Of Economic Research (WIFÖ) og bestilt AV AK, betyr den nye avtalen at de berørte arbeidstakere (rundt 291 000 eller 9,1% av alle avhengige ansatte) vil se sin gjennomsnittlige timelønnsøkning med €1,26 eller 17,1%. De makroøkonomiske effektene av minstelønnen er små, noe som kan tilskrives den relativt moderate økningen i husholdningenes samlede inntekter. Satsen forventes ikke å påvirke sysselsettingen, men forventes å føre til en økning i forbruket, som er sterkest i den laveste tredjedelen av inntektene.
Kommentar
utfallet av forhandlingene om sosial partner representerer et slags minimumskompromiss. Med sammenbruddet av den føderale regjeringen i andre kvartal 2017 og valgene planlagt i oktober, var partene i arbeidslivet ikke under noe press for å presentere en vidtgående løsning. Avtalen er basert på en såkalt generell avtale (Generalvereinbarung), som presenterer en tidsplan bare opp til når målet skal nås. Det er også en frivillig forpliktelse, mens En generell tariffavtale (Generalkollektivvertrag) ville vært mer bindende og ville også ha dekket de (om enn få) sektorer der ingen tariffavtaler gjelder (Østerrike har en kollektiv forhandlingsdekning på ca 98%). Dermed vil ingen sanksjoner være nært forestående hvis sektorer ikke klarer å nå den nye minimumslønnen innen 2020. Også for flere sektorer er avtalen litt sent; minstelønnen i disse sektorene forventes å nå €1,500 innen 2020 uansett, fordi lønnsøkninger, som vanligvis er over de årlige inflasjonsratene, forhandles i de årlige kollektive forhandlingsrundene